Blod, svette og skreddersaks
Til langt på natt sivet gult lys fra vinduene i Olav Strannas veg 39. Utenfor Troll Plastkarosseri- & Bilindustri var pågangen fra nysgjerrige bygdefolk så stor at arbeidsfolkene måtte dekke til vinduene for å få arbeidsro.
På innsiden av den beskjedne bilfabrikken dirret luften av dugnadsånd, kjemikalier og Edgeworth-tobakken som Per Kohl-Larsen stappet pipen med. Fem arbeidsledige telemarkinger ble ansatt: Med fire kroner i timelønn skulle Oddvar Lunde, Birger Gundersen, Gunleik Halland, Arne Nygård og Kazimieres Gruzewski være med og skape norsk industrihistorie. Det var bare å rulle opp ermene og gå i gang med noe telemarkingene overhodet ikke hadde peiling på.
Lykkelig uvitende om helsefaren som mikroskopiske glassfiberpartikler representerer, gikk de glade amatører til arbeid. Myke glassfibermatter fra fredrikstadbedriften DeNoFa ble rullet utover de grove trebordene. Med stor iver og skarpe skreddersakser ble mattene klippet i riktig fasong og størrelse. Herder og polyester ble rørt sammen i blikkspann, og glassfibermattene ble presset mot støpeformene med trykkluft. Da herdingen var ferdig, ble et nytt lag lagt på - hver karosseridel hadde inntil seks lag med glassfibermatter og polyester. Sakte, men sikkert vokste små og store karosserideler frem inne i det trange lokalet.
Mottakelsen i Lunde hadde gitt Kohl-Larsen “ny gnist på pluggene”, som han selv kalte det. Telemarksbygden tok imot Troll-gründerne som om de skulle ha vært kongelige. Direktøren glødet av begeistring over telemarkingenes innsats:
-Jeg kan ikke få fullrost folkene her i Lunde, både de som har ordnet med plass for oss og de som arbeider her. Maken til arbeidskraft skal man lete lenge etter. De er så ivrige, disse karene, at de nesten glemmer klokken. De syns det er nesten leit når de må slutte for dagen, sa han til lokalavisen Varden.
Sjefen selv var stadig på farten, hvileløst i gang med å overbevise investorer og politikere om plastbilens fortreffeligheter. Tilbake i Lunde satt en mager nordmann med hornbriller og lagerfrakk, og en røslig, høylytt tysker med gråsprengt hår og litt for stor kjeledress. Natt og dag prøvde Fjugstad og Falck å nøste opp i alle prøvelser som chassis, motor, gir, karosseri og det elektriske anlegget klarte å gi dem. Utfordringene syntes endeløse. Straks det ene problemet var løst, dukket det neste opp. Troll var et enormt puslespill, uten ferdige brikker eller fasit. I tillegg skulle de svare på alle spørsmålene fra fem unge telemarkinger som, uten fnugg av relevant erfaring, prøvde å støpe flere karosserier samtidig, av former som på ingen måte passet til ramme, motor og girkasse.