top of page

Et lite stykke Norge 

Forsiktig åpner Ole Chr. Simonsen plastdøren. Så lirker rogalendingen seg på plass bak det store, gulnede bakelittrattet. Idet han vrir om tenningsnøkkelen, er det like før vi kaster oss i bakken for å unngå å bli truffet av maskingeværkulene. Det er nemlig slik den lille totaktsmotoren låter; som en mitraljøse ute av kontroll, en motorsag i stemmeskiftet, en palle selvantent fyrverkeri.

Simonsen har invitert oss med på en eksklusiv opplevelse: En luftetur med den eneste av de få Troll-bilene som fungerer - i hvert fall noenlunde.

Bilen er humørsyk og har en heller ustabil personlighet, men den starter og går. Gutbrod-motoren ønsker oss velkommen med å tåkelegge lagerhallen med kvalmende, oljetung eksosrøyk.

 

- Den skal ikke røyke så mye, hoster Simonsen fra bakom rattet.

 

- Motoren får for mye olje, roper han. Så knatrer den lille, hvite glassfiberbilen høylytt i retning garasjeporten, antakelig like desperat etter frisk luft som vi andre.

 

Glassfiberbilen fra Telemark ble ingen suksess. Like fullt var Troll et lite, men fargerikt forsøk på å gjøre landet vårt til en bilproduserende nasjon. Ole Chr. Simonsen så tidlig verdien i å bevare dette lille stykke Norge, og han har hatt bilen i over 40 år. På midten av 1970-tallet fant han ut at vraket av en Troll var til salgs i Skien. Han kastet seg i farens lastebil og satte kursen mot Telemark. 7000 kroner fattigere kunne han heise Troll opp på lasteplanet og kjøre hjem til en restaurering som skulle ta flere tiår, og som muligens er årsaken til at Simonsen er grå i håret. Kjøretøyet var den siste Troll som ble laget på fabrikken. Bilen hadde ikke hatt skilter siden 1963, og var i sørgelig forfatning.

- Den var i bøtter og spann. Det manglet lykter, noen vinduer, hjulkapsler, akslinger, eksosanlegg, drivknuter, bremser... alt mulig, sier den pensjonerte ølselgeren.

- Det er jo en prototype, som gjør det umulig å få tak i deler. Alt måtte lages, det var ingenting å se etter. Vi vet jo nesten ingenting om bilen, sier Simonsen.

Men med litt kreativitet, mye imovisasjon og hjelp fra en bilmekanikerkompis av den gamle skolen, ble det likevel bil av vraket. Da toppakningen røk, var det å bruke den gamle pakningen til å lage et riss, ta med dette til et firma som lager pakninger til oljeindustrien, og snipp, snapp, snute, så var i hvert fall akkurat det problemet ute av verden. En annen utfordring, forteller eieren, er at det er vanskelig å få god jording på det elektriske anlegget - nettopp fordi karosseriet er i glassfiber.

- Det er artig å ta vare på en bil som er laget i Norge. Jeg synes det er en fin bil. Og så har den en interessant historie, sier eieren og ber oss ta plass i passasjersetet.

Snart suser Troll-bilen bortover rogalandsk asfalt, men det blir en kort tur. Etter noen hundre meter har Troll fått nok av dagslyset. Motoren putrer og koker og knatrer og freser, det er åpenbart at bilen ikke er i humør til noe særlig kjøretur. Pålitelig har den aldri vært, selv om den bare har tilbakelagt 29.000 kilometer på nesten seks tiår. Simonsen snur og kjører tilbake, opp låvebroen og inn i det mørke lokalet der Troll atter kan slumre.

 

Plastbilen fra Telemark er en fascinerende skapning, og dens historie har så langt vært omgitt av myter, rykter og halvsannheter. Heller ikke om bilens skaper, Per Kohl-Larsen, er mye kjent. At professorsønnen fra Kristiania valgte å legge lokk på egen fortid, er ikke vanskelig å forstå. Det mislykkede norske bilprosjektet har alltid vært omgitt av en viss mystikk, men også av mer rykter og halvsannheter. Ambisjonen med Drømmen om Troll har vært å fortelle historien så faktabasert som mulig. Om hvorfor bilen ble som den ble, om blodslitet, den ufattelige pågangsviljen, oppturene og nedturene som Per Kohl-Larsen og hans medsammensvorne opplevde. Og om alle de økonomiske og politiske hindringene som til slutt tok knekken på den norske bildrømmen. Boken er basert på offentlige arkiver i Norge og Tyskland, avisartikler fra 1950- og 1960-tallet, korrespondanse fra og til Troll-fabrikken, intervjuer med en rekke kilder i inn- og utland, og ikke minst: to kofferter fulle av dokumenter som Per Kohl-Larsen etterlot seg. En rekke av bildene i boken har aldri før vært publisert.

 

Aller først skal vi over 100 år tilbake i tid, til en blindtarmbetennelse på andre siden av jordkloden.

bottom of page